1Q84

Jeg er veldig usikker på hvilken rating jeg ønsker å gi denne boken. Jeg vet at mitt 18-årige jeg hadde elsket den, og noen deler av mitt nå-jeg føler at jeg har grodd forbi den. Deler av boken er tydelig tapt i oversettelsen (for ikke å snakke om tittelen i seg selv – tallet 9 på japansk heter "kyū," og uttales selvsagt likt som den engelske uttalen av bokstaven Q).

Jeg klarer ikke helt å tro på Problemet™ i den mannlige hovedpersonens hook, men det kan være at både bokens plassering i både tid – fem år før jeg ble født – og rom – en helt annen verdensdel, i en helt annen kultur, forklarer denne disconnecten. Eller kanskje jeg rett og slett ikke ser problemet med å hjelpe dyslektikere med å finpusse et litterært verk.

Men uansett er jo dette ubenektelig en Murakami-bok. Magien og mysteriene er der, de Renbergske referansene til Proust, den japanske besettelsen av Carl Jung (Persona 5 ga meg en ny forståelse av/overbevisning om dette), de endeløse referansene til vestlig klassisk musikk, alt er på plass. De dype introspektive passasjene, den nitidige dokumentasjonen av alle spørsmålene vi mennesker stiller oss selv og verden, den innstendige utforskelsen av ensomhet og kjærlighet.

Og veldig mye sex, det var overraskende, ikke minst fordi en del av undringen og tankene rundt sex dreier seg om aldersforhold som ikke er helt i tråd med dagens/Vestens forståelse av hva som er greit.

Boka er Veldig Mye™. Jeg vet ikke om jeg likte den, eller om jeg likte deler av den, men jeg er ganske sikker på at den kommer til å holde seg fast i meg en god stund, og den har vekket nysgjerrigheten min og ønsket mitt om å skrive mer. Akkurat som da jeg leste mine første Murakami-bøker på videregående.